Det var den amerikanske sosiologen Talcott Parsons som, så tidlig som i 1942, lanserte begrepet ”ungdomskultur”. Han var allerede da opptatt av å identifisere væremåter og fenomener som spesifikt karakteriserte de nye generasjonene av ungdom i et raskt voksende lukrativt og nytt ”teenage market” i USA.

Min generasjons privilegium er at vi faktisk har kunnet følge, og leve i denne kulturen nesten helt fra dens spede begynnelse og frem til i dag. Selv vokste jeg opp på 60- og 70-tallet i et kulturborgerlig hjem i en enkel blokkleilighet i bydelen Landås i Bergen, og hele oppveksten og livet vårt i ”gaten” var knyttet til denne nye ungdomskulturens stadig vekslende fenomener og impulser.

Tidlig på 50-tallet utviklet det seg subkulturer i England under betegnelsene Teddy Boys og Edwardians. Dette var store guttegjenger som, nærmest uniformt, adopterte Elvis og de tidlige amerikanske rockernes mest typiske stil, design og uttrykksmessige karakteristika. Tøffe og opprørske med glinsende glatte sleikfrisyrer iført dress og slips. Akkurat slik jeg husker de store tøffe guttene fra gaten vår. Mange reiste ”til sjøs” til Antwerpen og Hamburg eller enda lenger til USA, Shanghai, Rio. Noen skrøt av at de hadde vært på horehus. OK alle hadde fått ny spennende og viktig livserfaring , de kom tilbake som konger fra den store fremmede og eksotiske verden der ute et sted – sex, rock n roll og penger.

Elvis

Enkel leilighet? Ja, men lys og moderne, og som så mange andre hadde også vi et tidsriktig teakmøbel sentral plassert i stuen – et stort radiokabinett med platespiller. (Koblet for øvrig min første elektriske gitar til dette kabinettet, og sprengte hele stasen – men det er en annen historie).

Radiokabinett

Utvalget av LP plater var svært begrenset, hovedsakelig klassisk musikk, men også Kurt Foss og Reidar Bøe, Edit Piaff og Tolvskillingsoperaen (mine foreldre var skuespillere). Etter hvert supplerte heldigvis min 6 år eldre søster samlingen med friske bidrag i form av Bob Dylan, Cornelis Vreeswijk og Jefferson Airplane.

Kurt Foss og Reidar Bøe

Selv var jeg eier av et lite utvalg singelplater i spennet fra Lille Grethe og Salhuskvintetten via Elvis og Cliff til Shadows og etter hvert selvfølgelig Beatles, Stones og Kinks. Utvalget var magert, men desto mer verdifullt. Mangfoldet ble ivaretatt ved at alle i gaten byttelånte til og fra hverandre, bøker, blader og plater. På den måten delte vi nye inntrykk og opplevelser.

The Kinks

Tøffe gitarer, klær og frisyre – design? Vi kjente selvfølgelig ikke til det begrepet. Men ved siden av musikken fikk, etter hvert også, stilen og væremåten, uttrykket og de visuelle impulsene en stadig mer sentral plass. LP coverne ble viktige.

Med unntak av tidsepokens ofte eksperimentelle og gode typografi og enkelte formsterke og stilsikre Jazzomslag var det tradisjonelt fotografiet som dominerte de fleste plateomslagene frem mot midten av 60-tallet. Klassisk musikk med sine romantiske naturstereotypier og pompøse portretter av gravalvorlige dirigenter og solister. Pop og rockomslagene med alle sine søtladne studioportretter av
Triolapene unge teenageidoler og grupper fotografert oppstilt og ofte kunstig dandert med instrumentene som løsrevne rekvisitter.

I 10-års alderen oppdaget jeg, og alle mine jevaldrene, at både Elvis og Shadows var på hell – dress og slips og Brylcreem var ut. Nærmest et paradigmeskifte. Nå var det vi drittungene som i realiteten overtok kulturhegemoniet med Beatles og Stones i skallen.

Julen 1968 fikk jeg mitt høyeste ønske oppfylt. Under treet lå nemlig Beatles-LPen Sgt. Peppers. Noen mener fremdeles at det omslaget er det beste og mest berømte som noen sinne er blitt laget. Rent designmessig er nok Richard Hamiltons geniale utforming av oppfølgeren The White Album, som kom ut året etter, min personlig favoritt når det gjelder Beatlesomslag. Men uansett, for svært mange av oss markerte Peppers noe stort – ikke bare musikalsk, men også visuelt. Nå var det definitivt slutt på at plateomslagene, mer eller mindre, ble sett på som emballasje. Musikk, bilde og stil hadde for alvor utviklet seg til en helhetsopplevelse. Det visuelle var blitt veldig viktig- med alle sine billedeksperimenter og montasjer og med ny, dristig og idémessig iscenesatt grafisk design.

Sgt. Pepper

For oss som var vant til singelplater var LPene gedigne produkter som ”levde lenge ” – vi spilte derfor de få LPplatene vi hadde om og om igjen. LPene endret jo også musikken. Nå dreide det seg ikke bare om enkeltstående 4 minutters hits, men om velkomponerte låtsamlinger, lange sammenhengende komposisjoner og ofte raffinerte konseptuelle innfall.

Etter andre verdenskrig hadde mye endret seg radikalt både innenfor billedkunst, design og reklame. Fenomenet popkunst dukket opp i USA tidlig på 50-tallet og vakte, på lik linje med pop og rockmusikken, raskt internasjonalbegeistring hos unge studenter, utøvere og publikum. Popkunsten representerte et markant normbrudd med stive og tradisjonelle kunstkonvensjoner. Popkunsten var opprør, og det var den moderne massekulturen og
rockmusikken som lå til grunn for de nye kunstneriske uttrykksformene. Allerede i begynnelsen av 50-tallet hadde kunstneren Robert Rauschenberg og den avantgardistiske musikeren og komponisten John Cage arrangert forløperen for 60-tallets psykedeliske totalshow hvor blant annet kunstneren Andy Warhol og gruppen Velvet Underground sto sentralt.

Velvet underground

Andy warhol

I årene 1966-68 var ungdomskulturen totalt dominert av det visuelle fenomenet som gikk under samlebetegnelsen psykedelisk stil og psykedeliske bilder.

Formuttrykket gikk igjen i alt fra plateomslag og scenesshow til klesmote og dekor på biler og husfasader. Dette var en formidabel stilblanding av uttrykk fra allverdens kunst og designretninger som for eksempel surrealisme, dadaisme, futurisme, symbolisme, opart, popart, jugendstil blandet med tegneserier, science fiction, og ulike orientalske impulser – alt sauset sammen i komposisjoner preget av nærmest uhemmet sterk farge og effektbruk. Å ruse seg på såkalte bevissthetsutvidende stoffer ble også helt sentralt. Rockmusikk, rus, lys og bilder utgjorde nå den multimediale totale konsertopplevelsen.

San Francisco var selve utklekkingsstedet for denne kulturen – eksponert via band som for eksempel Jefferson Airplane og Grateful Dead. Senere fulgte engelske band opp, ikke minst Pink Floyd og Cream som markedsførte seg som ”artrock band”.

Grateful dead

Jefferson airplane

Cream

Et viktig bindeledd mellom popkunsten og rockmusikken på 60-tallet var den britiske galleristen Robert Fraser som drev et populært galleri i London. Galleriet hadde utviklet seg til et av de viktigste treffstedene for datidens trendsettere. De nyrike rockmusikerne ble raskt Frasers beste kunder, og på store og lystige åpningsfester var det helt vanlig å støte på feterte popstjerner med medlemmer fra både The Beatles og Rolling Stones i spissen. Festlighetene utartet seg slik at Fraser ble arrestert og fengslet sammen med Mick Jagger for bruk av narkotika. John Lennon stilte for øvrig ut både et hvitt lerret og hvite ballonger i sin ”You Are Here” utstilling i Frasers galleri i 68.

Men det var Paul McCartney som tok styringen når det gjaldt utformingen av Sgt. Peppers omslaget. Han hadde tegnet en del enkle skisser selv, og lansert idéen om at bandet skulle fremstå som et gammelt Edwardiansk brass-band i flotte uniformer med blanke knapper og epåletter på skuldrene. Han ønsket seg videre en stor pin-up plakat av Birgitte Bardot i bakgrunnen sammen med gamle antikvariske gjenstander som store skjold og troféer. Paul var kommet så langt i forberedelsene at han hadde engasjert de hollandske designerne Marijke Koger, Jos Je Leeger og Simon Posthuma, som sammen opererte i designkollektivet The Fool, da han viste skissene til Robert Fraser. Fraser var ikke imponert, han karakteriserte utkastet som – nok et eksempel på et psychedelic trend-cover. Hvorfor ikke sette en kunstner på jobben? OK. The Beatles var åpne for nye idéer, og på Frasers anbefaling ble billedkunstneren Peter Blake og hans daværende kone Jann Haworth koblet inn. De tok utgangspunkt i Pauls grunnidé , men foreslo å fotografere ”brass-bandet” i studio omkranset av et imaginært publikum. Blake ville ha lister med personforslag. Paul foreslo Fred Astaire og William Burroughs, George ville ha 12 indiske guruer og Ringo sa at han støttet de andre. John derimot hadde selvfølgelig mer kontroversielle forslag – han foreslo både Jesus og Hitler.

Peter Blake

Peter Blake

Husk, dette var lenge før Photoshop. Alle modellene ble fotografisk reprodusert og forstørret, for så å bli montert på papp, malt, retusjert og skåret ut for hånd. John fikk faktisk viljen sin. Adolf Hitler ble reprodusert, men på opptaket skjulte Blake ham bak hovedpersonene. Blakes idé om å typografere tittelen -Beatles – som blomster i et blomsterbed ble utført og montert av en lokal blomsterhandler, men med bidrag av ulike planter (ikke Marijuana) fra John Lennons hage.

30. mars 1967 var alt klart til fotoopptak i Michael Coopers studio i Chelsea. Blake og Haworth hadde organisert det hele i en klassisk midtsentrert og teatralsk velregissert komposisjon med bandet og den pastisjutformete og fint typograferte stortrommen som midtpunkt.

Selve opptaket ble en krevende jobb for alle involverte. Pappmodellene falt ned og måtte, til stadighet, flyttes på og omorganiseres. Rekvisitter ble tatt inn og ut, og som et spark til myten om at det var krig mellom Beatles og Stones plasserte Blake en Jann Haworth dukke, iført T.skjorte med påskriften –”Welcome The Rolling Stones”, helt ytterst i høyre billedkant.

På denne tiden budsjetterte plateselskapet coveromkostningene hovedsakelig med fotohonorarer på rundt 25 pund. I følge Blake så hadde de nok regnet med å måtte gå opp til 75, når det gjaldt The Beatles. Vi kan jo bare tenke oss hvor skrekkslagne ledelsen ble da regningene lå på bordet i kontorene til EMI i Manchester Square i London. Fotoutformingen av Sgt. Peppers Lonley Hearts Club Band kostet selskapet hele 2.867 pund. Blake og Haworth var veldig fornøyd med honoraret sitt på 200, mens Fraser nok også tok seg godt betalt for sin rolle i prosjektet.

Peter Blake

I sin glimrende selvbiografi WHO I AM skriver Pete Townshend:

”Ealing Art College var en åpenbaring på så mange måter: sosialt, kreativt, seksuelt og musikalsk. Skolen hadde lærere både av den nye og den gamle garde, og vi ble uskyldige ofre i en kamp mellom det gamle og nye”.

”Senere oppdaget jeg at Peter Blake – min favorittmaler – hadde atelier i Bedford Park, like ved skolen, noe som gjorde min følelse av identifikasjon med ham enda dypere”.

Blake var nemlig ingen hvem som helst. Han var nok, sammen med Richard Hamilton, den kunstneren som sterkest eksponerte den nye Popkunstbølgen i England på denne tiden. Han gjorde det ved å blande klassisk maleri med massekulturens ikoner fra reklame, film, og kulørte ukeblad, men også med visuelle elementer fra sine egne engelske nostalgiske og victorianske røtter i form av sirkusartister, brytere, tatoverte kvinner, prostituerte, gjøglere, leketøy med mer. Blake malte mange bilder av popstjerner, blant annet et bilde av Elvis allerede i 1959 -”Girls with their hero”.

Peter Blake

Det var åpenbart ikke bare Townshend som opplevde kunstskolen som viktig på denne tiden, for John Lennon, Ray Davies, Brian Eno, Bryan Ferry, Jeff Beck, Eric Burdon og Syd Barrett er bare noen av de mest kjente musikerne som studerte ved britiske kunstskoler.

De engelske, og etter hvert også de amerikanske, kunstskolene fikk altså en vesentlig betydning og innflytelse på mange sentrale rockmusikeres bevissthet om kunst og kultur generelt, og bilder og design spesielt. Her fikk de basiskunnskap om kunsthistoriens mange epoker og stilarter. Her kunne de møte unge fremadstormende kunstnere og designere som Blake ”in person” og Warhol i teorien. Her ble popkunsten blandet med avantgardistiske idéer fra 20 og 30 tallet – ofte i et multikulturelt, åpent og inspirerende kreativt miljø. Kunstskolene, etter hvert i hele den vestlige verden, ga ganske enkelt svært mange unge en optimisme og selvtillit i troen på egne ferdigheter og kunstneriske kvaliteter og eksperimenter.

Rock ble skapt ut ifra ungdommens egendefinerte kultur – en helt ny væremåte. Den ble skapt som en syntese av musikk, stil, kunst, design og mote, styrt av normbrudd og eksperimentell nytenkning, opprør og rus.

Her kan du se SYNLIG ROCK del 2: LP-platen – Popdesign og grafisk Rock & Roll

Neste fredags blogger er Oddvar Ruud…

Oddvar RuudMusikalsk fanatist siden 1966, låtskriver, cabadrager, sanger og kreativ produsent og eventmaker. Har samarbeidet med alt fra Jahn Rohde og Dag Spantell til forballproffen Arne Møller, grunder Rune Helljesen i Possibility as og utallige bedriftsledere over det ganske land…
Tidligere scenesjef i Grieghallen og nåværende kulturhussjef i Rauma Kulturhus KF. Hadde slageren Bombadilla Life i 1989, som solgte opp mot 500 000 eksemplarer i Europa, men drømmer fremdeles om en karriere som nyskapende jazzgitarist.

[hs_action id=”6674″]

[hs_action id=”4427″]

Share This