Skjermbilde 2013-02-21 kl. 18.03.18

Men's_1960s_Beatles_Mod_Fancy_Dress_Costume (1)Jeg har ofte fundert på min egen likegyldighet mot å treffe kjente personer. På en merkelig interessant måte er de totalt uinteressante, ikke sant? Hvorfor? Tone Damli anyone?

Når jeg ser denne kroppen til sir Paul McCartney reise rundt i verden og spiller coverlåter av Beatles, vet jeg innerst inne at det egentlig ikke er han lenger. Altså han fra det grensesprengende, ultraradikale The Beatles. De med de grå, krageløse Pierre Cardin dressene, svarte Anello & Davide støvletter med kubanske hæler og sterkt utfordrende, bolleklipte frisyrer, sånn litt lenger enn på konfirmasjonsbildet mitt fra 1968. De med avhengighetsskapende sanger som alltid inneholdt en salgbar bønn om You og I.

Nei, jeg vet innerst inne at denne kroppen ikke er han. Ikke den enkle, stamp your feet, clap your hands Paul, som var så lik de andre tre at han godt kunne vært hvem som helst av dem. Ikke at jeg tror han døde brått i 1968, men kanskje litt mer lik den unge Machiavelli som sakte fader ut og blir til Sir Paul. En ukjent person av ukjent herkomst. Han som sitter ved Barack Obamas høyre side og mottar hyllest for bragder utført av en annen, den egentlig Paul, Beatle–Paul, han som fremdeles bor i hodet mitt.

Dessverre, gudene skal vite at denne kombinasjonen av fire klonede herrer fra Liverpool, smalt kraftig i min lille, urutinerte og forsvarsløse hjerne i det Beatelske år 1964. Det føltes litt som i asbesttåken, ikke sant; hvis du først puster det inn, setter mothakene seg fast og slipper aldri taket, men etterlater seg et kreftmulig krater. Og kreft har jo suksess.
Nei, jeg vet kroppen ikke er han og det gjør litt vondt.

Som vanlig stiller heldigvis John seg litt på siden. Han som bare ble sir i mitt hjerte, han som var så heldig, historisk sett, at han forsvant før utfadingen begynte. Count me in, count me out.

Pregningsarv uten rot i virkeligheten.

Men egentlig kan man vel nesten hevde at The Beatles aldri har eksistert, at de er litt sånn som Jesus, et salgbart produkt med ekstremt stor gjennomslagskraft, men religiøst utilgjengelige for oss vanlig dødelige, heldigvis? Rett og slett et snedig produkt, utviklet av fire karer med god absorberingsevne og nærkontaktkunnskap om hva ungdom innerst inne ønsker seg; en bekreftelse på seg selv.

Derfor var det sånn at jeg da jeg laget en tv-serie for NRK i 1992 som het ”men Beatles kom aldri til Bergen” husker skuffelsen da jeg stod utenfor Menlove Avenue i Liverpool, John’s barndomshjem og håpet på en religiøs åpenbaring.

Et syn inn i den forjettede virkelighet. GravsteinSurrender to the void. Jeg ventet spent på nirvana da jeg tittet inn i rommet der Paul og John engang satt og laget låtene sine. Ingenting skjedde. Ingenting. Ms. Rigbys grav, det lille, sykelige barnet Richards barndomshjem, Cavern, som ikke er Cavern men et kjøpesenter, Allan Williams, The Casbah, Forthlin Road, Penny lane…

Hvorfor uteble en sinnsstemning preget av overdreven lystighet, ekstatisk glede og optimisme langt utover det som er vanlig for en person?

Fordi det ikke er noe der som har noe med meg å gjøre. The Beatles ble nemlig aldri skapt i Liverpool, de ble skapt i Einerhaugen 24b på Varden i Fyllingsdalen, Bergen.

Skjermbilde 2013-02-21 kl. 18.20.39

Produktet var så utspekulert at jeg trodde det var meg selv.

oddvar-ruud-gitarOg når man forveksler produktet med seg selv er jo alle markedsføreres våte drømmer oppfylt, ikke sant? Det kan bli skoler av sånt. Jeg må innrømme at jeg forvekslet The Beatles og alt deres vesen med meg selv og at jeg fremdeles gjør det, om enn i noe mindre grad i dag enn for 40 år siden. Derfor blir jeg litt sjalu og innesluttet når andre snakker om The Beatles som om de var deres, de vet da ingenting om det?

For: Beatles, det er jo meg det!

Jeg har reflektert, ofte ubevisst, rundt tekstene guttene skrev. Selv trakk jeg ut det jeg trodde jeg hørte i dem og gjorde dem til viktige byggesteiner i mitt eget byggverk, kalt Meg Selv. Revolution, Strawberry Fields, A hard days night, Help. Dette var mine låter, tolket og fordøyd, milevis fra opphavsmennene, med egen konsekvens og betydning.

Dere husker kanskje Lennonfilmen ”Imagine” hvor en gutt i hagen til John påstår at en av sangene til John måtte være skrevet nettopp om livet hans. John svarte overraskende vennlig, men lakonisk at den sangen var noe han bare kom på ”while having a good shit”. Den gutten var meg, eller kunne vært meg.

 

beatles-gråDerfor: Når jeg snakker, tenker, hører og ser Beatles, hører og ser jeg bare meg selv.

Jeg tillot dessverre, eller heldigvis, The Beatles, Brian Epstein, George Martin og EMI å skape et bilde i hodet mitt av en virkelighet som har vært avgjørende for mine valg i en rekke situasjoner. F. eks. drømmen om å bli musiker selv, politisk ståsted, don’t you know that you can count me in (out?) og mange andre ting, håret f.eks. Asbesten har hatt stor suksess og gjort mange mennesker rike.

Eller for å si det med Jesus, Beatles er noe som er i deg selv, det evige Beatlesliv finnes bare i deg selv. Følgelig vet jeg mer om Beatles enn de vet om seg selv, kanskje også mer enn Bård Ose!

Husk så at mennesker bruker 90 % av tiden sin til å tenke på seg selv. Det vil i praksis si ca 21,6 timer i døgnet, noe som gir en god tid til å reflektere mye rundt relasjonen til andre mennesker, spesielt det som angår en selv. Selvet er en svikfull elev, men noe lagres i ”read only” minnet og kan ikke hviskes ut. Det blir en viktig del av operativsystemet, kalt sjelen, Eller på fagspråket, drive, motivasjon, grunnen til å leve. De av oss som mister denne driven dør.

Så hvis jeg traff Paul McCartney ville muligens denne perfekte lookaliken klæsje fullstendig med den ekte Beatle-Paul og skape kaos og forvirring i en ellers ryddig og komfortabel repetisjon, f. eks. ved å fortelle sannheten om Beatles. Hans sannhet, som nok er litt mer realistisk enn min. At Beatles var en spekulativ og effektiv markedsenhet med 90 % fokus på seg selv? At de på bakrommet lo av publikummet sitt? Av meg?

Kanskje lukter han fremmedbeatles, kanskje han, Gud forby, lukter ramt av onans salte tårer, har dårlig ånde, eller rett og slett er uinteressant? Kanskje han er en kødd? Kanskje han er en blære av dimensjoner?

Derfor vil jo et virkelig møte med John, Paul, George eller Ringo være totalt uinteressant for meg, de eksisterer jo kun som en del av min virkelighetsoppfatning og et personlig møte vil jo bare forkludre denne. Hvem vil vel egentlig møte seg selv i døren? I min verden hadde det derfor vært ideelt om hele The Beatles hadde tatt en Jim Reeves og styrtet i ukjent terreng og forsvunnet 10. april 1970.

Jeg har altså ingen lyst til å treffe sir Paul McCartney, John Lennon eller noen andre kjente personer for den saks skyld, ever.

Derfor lukter det ikke av Beatle-Paul McCartney. Mentale konstruksjoner lukter nemlig ikke.

Heldigvis.


Men Beatles kom aldri til Bergen… Av KimberleeRow

Neste fredags blogger er Trond Blindheim.

trond-blindheim-tandbergTrond Blindheim, mr. Rock’n Roll himself, vokste med ball, bøtte og spade på 50 tallet, og med The Beatles, Stones, Kinks, Who, Cream, Spenser Davis Group, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Doors, Janis Joplin, John Mayal og Allman Brothers Band på 60- og 70-tallet. Trond Blindheim er sosiolog, dosent og rektor ved Campus Kristiania, og han har bakgrunn fra reklame- og mediebransjen, Norges Markedshøyskole og Handelshøyskolen BI. Han er ellers kjent for å ha skrevet en rekke bøker og kronikker, og som foredragsholder om forbrukertrender og merkevarestrategi rundt om i landet.

[hs_action id=”6722″]

[hs_action id=”6291″]

Share This