greatful-dead-logo

Rolling Stone Magazine feiret 20 år i 1987. I forbindelse med jubileet ble det produsert en flott VHS-tape med musikk fra rockens ledende artister fra Elvis og fremover. I tillegg inneholdt videoen en lengre intervjuseanse hvor musikklegender satt i studio og ble intervjuet av like legendariske Dennis Hopper.

Dennis hadde på seg en sølvskimrende Armani-dress, og intervjuobjektene var Tina Turner i rødglinsende paljettjakke, David Bowie og en viss Michael Philip Jagger, begge i blåforgylte Versace-kostymer, til og med Neil Young hadde pyntet seg (litt) og hadde en ren og pen olajakke, samt et indianerhårbånd (!) i friske farger rundt hodet. De snakket om rockens historie og om den betydning Rolling Stone Magazine hadde hatt.

Trying-to-sell-out

Midt i gruppen satt lederen for The Grateful Dead, det mest myteomspunnede San Francisco-band noensinne, og ett av rockens aller største band. Jerry Garcia hadde på seg en slitt og hullete t-skjorte av ubestemmelig farge, han satt der og flirte med sine gjennomborende øyne og kvasse tunge. En svært intelligent mann. Dennis Hopper sa: ”Jerry, you and The Grateful Dead”, have always been so true to your hippie ideals; you never sold out!”. Jerry svarte tørt: “Man, we have been trying to sell out for 25 years, but no one has been willing to buy!”

Du kan være forretningsorientert og samtidig hippie.

Så mye for blomster og fri kjærlighet, men sagt mer seriøst: USA har ikke en tradisjonell høyre-venstre akse slik vi kjenner fra politikk og samfunnsliv i Europa. og sagt enda mer presist: Du kan være forretningsorientert og samtidig hippie. Du kan være proff business-person og samtidig alternativ i væremåte og livsstil i Amerika. Du kan være effektiv og samtidig undrende.

thorstein-selvik-and-the-dead-heads

Morten Aas, Thorstein Selvik og Ole Øystein Røkholt – nordmenn og Deadheads, på Grateful Dead Family Weekend, Alpine Valley, Wisconsin USA – august 2002

Man kan selvsagt ikke hevde at The Grateful Dead (anno 1965) ble etablert av forretningsmessige årsaker, og faktum er snarere at det var temmelig kaotiske kontantstrømmer rundt de fleste band og orkestre på denne tiden. Først når Hal Kant, jødisk advokat tok vare på The Dead (med visittkort som lød Hal Kant, Czar), Allen Klein, Peter Grant, Prince Rupert Løwenstein og den type haier kom inn i bildet som ”business managers” for rock bands i ca 1968-69 ble det fastere økonomistyring. Dette er det skrevet masse om, og jeg skal ikke gjenta dette her.

Historien om Joe Smith og “The suits at Warners”

Dog: Historien om Joe Smith og ”The suits at Warners” er for god til å la ligge. RCA Victor hadde vist vei med å booke Elvis på 50-tallet, EMI og Decca med Beatles og

Joe Smith at WarnersStones, CBS med Dylan, Gordy med hele Motown-label’en – det var på høy tid at Warner Brothers fikk meldt seg på de nye strømningene. Og da 1966-67 kom med hippielyder en masse fra San Francisco, de tusen blomster blomstret, og band spilte i annethvert hus og på gatehjørner over hele Haight-Ashbury-området, var Warner Brothers på plass.
Konkurrenten RCA Victor fikk snappet det mest populære San Francisco-bandet i 1966, Jefferson Airplane, med karismatiske Grace Slick etter hvert i front, så Warners’ Joe Smith hadde hastverk der han vandret gatelangs på talentjakt. Han fikk heldigvis booket The Grateful Dead.

Smith i mørk dress og slips med speiderhår følte seg ikke helt hjemme i det langhårete LSD-trippende og pot-røykende miljøet, men suksess ville han ha. Bandet fikk kontrakt og forskudd, og de laget et akseptabelt selvtitulert førstealbum, men forholdet til Warners kladdet seg litt til da andreplaten ”Anthem Of The Sun” skulle ut i 1968.

Suits-at-warnersNytt forskudd var betalt, The Dead gjemte seg – lenge – i studio, men ingen plate kom, et tonn pot og LSD ble forbrukt, og Joe Smith ble mer og mer bekymret. Bandets Phil Lesh tok omsider telefonen fra Smith (som var i New York) og sa: ”Joe, this takes time – we’re trying to record THICK AIR!” Phil kom etterpå med den berømte uttalelsen: ”Then the suits at Warners went apeshit!”

Denne uttalelsen har holdt seg som en Dead-historie i alle år, og for eksempel var undertegnede og min norske med-Deadhead og reelt medlem av The Grateful Dead Family, Morten Aas, på Wembley Arena i London 30 og 31 oktober 1990 og hørte The Grateful Dead spille.

Thorstein-cool-you-guys-sitatVi kom rett fra jobb i dress og slips, det var selveste Halloween Night. Folk hadde kledd seg som hekser og trollmenn, flere tusen hadde fløyet inn fra USA! Vi fikk høylytte gratulasjoner fra flere ad våre antrekk; ”Cool, you guys have dressed up like the suits at Warners!”

Grateful Dead produserer ikoniske mesterverk

Omsider kom platen, Anthem Of The Sun – slett ikke ueffen, dog eksperimentell og psykedelisk som få ting på den tiden. Og det sier ikke lite. Anagramtitulerte ”Aoxomoxoa”, et strålende arbeid, var album nummer tre i 1969, ikoniske Live Dead (dobbeltalbum) senere samme år er ett av rockens beste livealbum – med ultrakule Dark Star som hovedlåt.

Live Dead er så bra at den er på nivå med rockens beste liveplater (”The Allman Brothers Band Live At Fillmore East”, The Who’s ”Live At Leeds” og Little Feats ”Waiting For Coliumbus”).

De-har-laget-tidenes-beste-liveplater

Dette er tidenes beste liveplater Blant 200 kandidater er Allman Brothers’ «At Fillmore East» og The Whos «Live at Leeds» verdens beste konsertplater, mener DNs panel. Grateful Dead’s Live Dead kommer på 7. plass. Klikk på bildet for å se hele listen.

Men The Deads virkelige bidrag til plateindustrien kom året etter i 1970. Det hadde blitt for strevsomt og hektisk i Haight-Ashbury i San Francisco. Bandet hadde flyttet over Golden Gate-broen til Marin County, til et fredeligere liv på landet. Trommis Mickey Hart hadde fått seg en liten ranch.

Dylan og The Bands musikkliv i Woodstock, New York (fra 1966 etter Dylans motorsykkelulykke) påvirket rocken i stor grad på denne tiden. En back-to-the-country bølge ble mer og mer følbar i 1970, og de psykedeliske strømningene svekket. The Dead hadde fått opplæring i flerstemt korsang av selveste mestrene, Crosby, Stills & Nash.

Platene Workingman’s Dead og American Beauty, fra dette gullåret 1970, står som mesterverk den dag i dag. Countryrock, country-blues – ”Cosmic American Music” kalte den samtidige fakkelbærer Gram Parsons dette. The Dead var på en fantastisk reise, forøvrig dokumentert på dvd-platen i Eagle Rock Entertainments eminente serie ”Classic Albums” under tittelen ”From Anthem To Beauty”.

Under parolen ”alt gratis” fikk fans’en tilrettelagt taping av konsertene

Men det var likevel på veien at The Dead spilte den største rollen. Intet band, Led Zeppelin, Pink Floyd, Stones og Beatles inkludert, har hatt en sterkere live-following i USA enn The Dead. Intet band har solgt flere konsertbilletter, og det ble sa ”ille” at lokale politimyndigheter over hele USA etter hvert forbød bandet å annonsere konsertene før 24 timer på forhånd. Ellers brøt lokal infrastruktur sammen!

Intet-band-solgt-flere-billUnder parolen ”alt gratis” fikk fans’en tilrettelagt taping av konsertene, og et livlig kassett-tape-marked vokste frem. Etter hvert selvsagt CD-er og nå til dags downloads. For selv om Jerry Garcia, en av rockens største, døde av hjertesvikt i august 1995 (dop, diabetes og et generelt hardt liv hadde krevd sitt), fortsatte og fortsetter Dead-eventyret til denne dag – og lengre. 3000 konserter fra 1965-95 sier sitt.

Etter 1995 har Dead figurert i forskjellige former ”The Other Ones”, ”Ratdog”, ”Phil & Friends” og for øyeblikket i 2013 er ett av de aller sterkeste Dead-band på veien, nemlig bandet ”Furthur” (oppkalt etter Ken Kesey & The Merry Pranksters psykelisk malte skolebuss, og med hensikt feilstavet).

Thorstein med Bob Weir fra The Grateful Dead før Furthur-konserten

Thorstein Selvik med Bob Weir fra The Grateful Dead før Furthur-konserten

Furthur har både Bob Weir og Phil Lesh med – de to ledende Dead-musikerne gitt Garcias bortgang. Jeg hørte dem live i Coney Island, Brooklyn, New York både i 2010 og 2012 – helt magiske netter med 4-5 timers konserter. A true Dead experience.

Gratis innhold skaper merkelojalitet

At musikken siden 1965 har vært gratis tilgjengelig og til og med oppfordret og tilrettelagt for gratisopptak, har vært avgjørende for å skape gruppefølelse, samhørighet, merkelojalitet og på alle måter felles kultur. Man følte seg heved over mundane ting som penger, og dette skapte ironisk nok over tid MER heller enn mindre penger. Man bygget verdier ved ikke bare å gi vekk ”første skudd gratis”, men ved å gi vekk alt gratis HELE TIDEN.

Alt-gratis

Dette kan næringslivet lære av. Inntekter må selvsagt komme et sted fra, og det var ikke bare lett for The Dead å gi vekk så mye, men inntekter kom i stort monn fra konsertbilletter, merchandising, studioplatesalg oa.

De forlot Warner Brothers i 1973 og laget sin egen og mer idealistiske label Grateful Dead Records. Den kommersielle suksessen med dette plateselskapet var begrenset, men live-spillingen fra 1970-1977 nådde stadig nye høyder. Utstyrsmessig var The Deads sceneutstyr i denne perioden rockens aller største, med flere hundre (!) høyttalere i toppåret 1974 (”The Wall Of Sound”).

The-Grateful-Dead-introduce-the-Wall-of-Sound-Maples-Pavilion-on-the-Stanford University-campus-February-09-1973

Et annet høydepunkt var konsertene ved foten av de egyptiske pyramidene i 1978. Magi og mystikk og rock and roll i skjønn forening. For ikke å snakke om Europa-turneen i 1972 som ble svært vellykket og som kom ut i en koffert (!) med 72 CD-er i 2010 (absolutt hele turneen ”Europe -72”!).

Norske deadhads på release party

Norske deadheads på releaseparty i 2012 for CD-kofferten Europe 1990 – Tom Skjeklesæther, Morten Ståle Nilsen (VG), Erling Neby, undertegnede, m.fl.

Vi hadde da stort releaseparty i september i Oslo med Skype-samtaler med Dead-management, Dead-tekstforfatter og vår gode venn, John Perry Barlow. Alle i California. Til stede i Oslo var norske deadheads som brødrene Lars og Aslag Haugen fra Hellbillies, Knut Schreiner fra Turbonegro, Lars Lillo Stenberg, Tom Skjeklesæther og mange andre. En magisk aften som vi gjentok høsten 2012 da 1990-turneen i Europe også ble lagt ut i en koffert med CD-er.

Samholdet i kulturen er målet, og da kan økonomiske verdier komme som konsekvens og ikke som et mål i seg seg selv.

Følelsen av å være sitt eget samfunn, av å stå utenfor det streite middelklasselivet, at man har utviklet egne koder og symboler – dette gir stor menneskelig verdi, men også forretningsmessig potensiale. Samholdet i kulturen er målet, og da kan økonomiske verdier komme som konsekvens og ikke som et mål i seg seg selv.

Før The Grateful Dead fikk det navnet i 1965 holdt medlemmene seg i Palo Alto, California, i hjertet av Silicon Valley. Bob Weir er født og oppvokst i Atherton, også midt i Silicon Valley. Nærheten til Stanford University og miljøet der var vikitg, med sosial og stimuli eksperimentering – med gratis utdeling av LSD i regi av U.S. Army (!) som ett av mange høydepunkt (LSD ble ikke forbudt før et stykke ut i 1966).

LSD-kulturen

Lik det eller lik det ikke: Den eksperimenterende LSD-kulturen har betydd MYE for de kreative prosesser (”streams of consciousness”, lateral, utenfor-boksen- tenkning), og har vært en forutsetning for den sterke teknologiutviklingen i Silicon Valley! Et høydepunkt for herrene Brin og Page i Google var da de for et par år siden kunne ansette Grateful Deads turnekokk i kantinen! Steve Wozniak og Steve Jobs er begge deadheads. Selv småstreite Bill Gates oppe i Seattle digger The Dead. For ikke å snakke om presidentene Clinton og Obama som begge inviterte bandet til Det Hvite Hus.

that-is-great_yippie

Uttrykket Yippies ble til i 1966 da de svært kjente aktivistene Jerry Rubin og Abbie Hoffmann dannet Youth International Party på UC Berkeley og erklærte ”The People’s Republic Of Berkeley” for ikke lenger å være en del av USA! I 1981 hadde herrene Rubin og Hoffman kommet til at de heller ville påvirke samfunnet fra innsiden. Rubin tok jobb på Wall Street! (Også et sted fullt av deadheads) og begynte med nettverkssamlinger av Yuppies (Young Urban Professionals) – dette ble til the Yuppie Movement, i Norge til Japp og Jappetid! Resten av DEN historien kjenner vi!

Unik-kultur-eget-universJeg traff Rubin og Hoffman flere ganger, blant annet på en legendarisk aften i Queen Elizabeth Theatre i Vancouver, Canada i 1986. Herrene hang med ikonet Charles Bukowski som drev litteraturlesing fra scenen den kvelden. Bukowski ble etter hvert svært tørst og foreslo – midt i seansen – at hele salen skulle gå ut og over gaten og få seg noe å drikke. At baren (strip joint må vite) het ”Champagne Charlie’s” var en morsom kuriositet.

The Grateful Dead og business – viktige referanser

Viktige referanser til temaet The Grateful Dead og business er bøkene:

Barry Barnes, Ph.D: ”Everything I Know About Business I Learned From The Grateful Dead
David Merman Scott og Brian Halligan: “Marketing Lessons From The Grateful Dead. What Every Business Can Learn From The Most Iconic Band In History

Red. merknad: Brian Halligan er for øvrig CEO og grunnlegger av HubSpot, hvor Left Brain Marketing er partner i Norge.

Det handler om emosjoner, om ”passion”, om å brenne for noe. For å bygge, ikke for isolert å tjene penger. Det handler om å bygge lojalitet og kultur. En unik kultur, et eget univers – hvor man nærmest synes synd på de som ikke er med, som ikke forstår. På 1980-tallet kom den generasjonen for fullt inn som deadheads og stadig nye aldersgrupper kommer til. Det er på alle måter til å juble over.

Bygge-lojalitet-og-kultur

Det finne nå en egen Grateful Dead-avdeling på University of Califonia, Santa Cruz hvor Dead-arkivene sames og forskere jobber med tematikken, ”all things Dead”. Du kan få tilgang til tusenvis av konserter og lydopptak på archive.org. Det arrangeres akademiske konferanser om Grateful Dead (tekstanalyser, sosiologiske studier m.m.) på flere universiter i USA. En lang rekke bøker er skrevet om dette bandet, det mest ikoniske, viktigste og beste amerikanske band noensinne.

En glimrende artikkel som belyser hvorfor Grateful Dead var også skarpsindige forretningsfolk såvel som dyktige musikere finner du her: Preview: Grateful Dead biographer gives Edmonton talk Legendary musicians were canny businessmen, says Dennis McNally

Visste du forresten at TV 2s chatte-vert Christopher Smith-Petersen er The Grateful Deads norske hemmelighet?

Har du lyst til å oppleve The Second Wall Street Dead aHead Networking Event, kan du sette deg på venteliste nedenfor. Arrangementet er selvfølgelig fulltegnet.

(Etterord: Som et respektfullt nikk til rockens aller største band, The Beatles, finnes albumet ”Dead Play Beatles” i Grateful Dead-universet (for øvrig finnes også albumet ”Postcard Of The Hanging – Grateful Dead Perform the Songs Of Bob Dylan”). På ”Beatles-platen” (selvsagt live) spiller Dead følgende: Day Tripper, Come Together, Eleanor Rigby Jam, Tomorrow Never Knows (meget hyppig spilt I Deads karriere), Blackbird, Get Back, Why Don’t We Do It In The Road, Hey Jude, Strawberry Fields Forever, Rain, Revolution, She Said, Dear Prudence, I Am The Walrus, I Want To Tell You, Lucy In The Sky With Diamonds, All Too Much og While My Guitar Gently Weeps).

[hs_action id=”5033″]

Share This