Hvordan bør en bedrift organisere seg for å optimalisere den kreative kraften i organisasjonen? For noen uker siden skrev en såkalt trendekspert en kronikk i Klassekampen hvor han oppfordret bedrifter til å organisere seg etter idealet av et rockeband. Trendekspterten hevdet at et rockeband i realiteten var som en liten bedrift, men at et band var uten sjefer. Derfor kunne bandet forsløse kreativitet. På meg virket utsagnet historieløst, og et kort møte med Eric Singer og Tommy Thayer fra Kiss viser tydelig at det er stikk motsatt: Som de fleste bedrifter er rockeband organisasjoner med interne brytninger. Forskjellen er at medlemmene i et band lærer seg å leve med utøvelsen av karismatisk lederskap.

Myten om de flate rockebandstrukturer

Påstanden om at ingen er sjefer i et rockeband virker som sagt historieløst. Man trenger ikke grave dypt i historien om The Beatles, Kiss, Deep Purple, Pink Floyd, Roxy Music, The Beach Boys, Aerosmith. Turboneger, U2, Metallica, Sex Pistols, The Police, The Eagles, A-ha, The Rolling Stones, Motörhead, og svært mange flere for å oppdage at rivaliseringer er regelen. Særlig når toppen er nådd. I starten av karrieren er man forent om målsettingen om gjennombruddet. For bandene som kommer seg gjennom nåløyet venter penger, groupies og anerkjennelse. Med på kjøpet får man også et nettverk av langere, agenter og advokater som sikler etter nye kunder. Følgelig er det krevende for et band å holde på en stilltiende aksept om lederskapet, hvor som regel en eller to av medlemmene er de som har skrevet materialet.

I The Beatles var det som kjent John Lennon og Paul McCartney som skrev låtene. Den yngre George Harrison var først og fremst gitaristen som nærmest etter instruksjon spilte det som Paul og John hadde tenkt ut. I filmen Let it Be ser man hvor frustrert George er over denne årelange behandlingen og marsjerer ut. Selv om George ble ignorert som låtskriver i The Beatles ga han heldigvis ikke opp. Han bet tenna sammen og gledet seg til den dagen man endelig skulle få opp øynene for hans talent. George var drevet av frustrasjon og et ønske om hevn. Når han oppdaget at også skatteoppkreveren la hindringer i veien for han, ble alt av kreativitet forløst gjennom åpningssporet på Revolver. Det er nok mange som George Harrison der ute i bedriftsverden. Folk som mener de har talent, men som blir holdt nede ved å bli oversett.

Rent objektivt mener jeg at Taxman er første eksempel på Georges kompetanse som låtskriver. Dersom forklaringen på dette ligger i at han var en hardtarbeidende og frustrert gitarist, bør jo en lederfilosofi dreie seg om å holde frustrasjonen hos talenter ved like. Akkurat nok mengde frustrasjon til at man jobber beinhardt videre, men ikke resignerer.

Slik var det i Kiss også. I en tidligere artikkel har jeg skrevet detaljert om bandets start og posisjonering. Kiss’ kommersielle gjennombrudd kom med albumet Alive!. Innad i Kiss var det tydelig at det var Gene Simmons og Paul Stanley sitt band. Ace Frehley var på samme måten som George Harrison en fremragende gitarist, og that’s it. Men i motsetning til George så skrev Ace fremragende låter som Cold Gin og Parasite, helt fra starten av. Ace manglet selvtillit som sanger og overlot vokalen til Sjefen i bandet, Gene Simmons. Etter suksessen med Alive! får Kiss penger nok til å booke et ordentlig platestudio med stjerneprodusenten Bob Ezrin. Albumet Destroyer kommer ut. Til alles store overraskelse er det balladen Beth som blir den store hit’en. Ikke nok med at den låter helt forskjellig fra alt det Kiss har fremført tidligere, men den er skrevet og sunget av trommeslageren Peter Criss.

Criss sin rolle i bandet er veldig likt rollen som Ringo Starr hadde i The Beatles. Criss holdt takten, var observant på hva Gene og Paul holdt på med, og kom med morsomme forløsende kommentarer i spente situasjoner. Peter Criss forstod at han hadde en viktig rolle nederst i Kiss-hierarkiet. Med Beth forandret alt seg. Criss kunne nå forlange å få en mer fremtredende rolle. Simmons og Stanley var helt i mot. Det var deres band, og det var de som var de naturlige frontfigurene. Criss ga seg ikke, og etter to år hadde Simmons fått nok av opprøret til den etablerte ordnen. Simmons utfordret alle av bandets medlemmer til en omdømmekonkurranse som bestod i at det ble laget fire soloalbum under Kiss-paraplyen. Så fikk fansen stemme over hvem som var best og derigjennom viktigst gjennom kassaapparatene. Ikke overraskende var det Gene som gikk av med popularitetsseieren og solgte mest soloalbum og Peter Criss’ album solgte minst. Det kunstneriske opprøret fra bakerste rad var slått ned. Lederskapet var bekreftet. Men, gitaristen Ace Frehley sitt soloalbum gjorde det langt bedre enn forventet og hadde en stor hit med låta New York Groove.

Ikke siden Beth hadde bandet hatt en så stor hit. Nok en gang blir rangordningen i organisasjonen utfordret. Ace forlanger mer syngetid og anerkjennelse. Gene og Paul saboterer ved å dra bandet i en mer tidsriktig disco-rock retning. En genre som Ace ikke er fortrolig med, men som skaper megahiten I was made for lovin’ you. Hva skjer med Ace og Peter? Gutta synker ned i rusmidler og raske biler. Etter få år er de ute av Kiss. Inn kommer gitarister og trommeslagere som greier å forholde seg til at Gene og Paul er sjefene. At Tommy og Eric hadde forstått at Kiss – i likhet med de fleste rockebandene – ikke var en egalitær organisasjon var tydelig gjennom fortellingene fra bandets indre liv.

IMG_2833

Tommy Thayer, Eric Singer og Dag Inge Fjeld

Det er åpenbart at vi har å gjøre med det som sosiologen Max Weber betegnet som utøvelse av karismatiske lederskap, i spedd et patriarkalsk system hvor rollene som far, mor, og de udisiplinerte tenåringene er en gjenkjennelig organisasjonstruktur. Nettopp dette er utgangspunktet for en kronikk av forfatteren Magnus Marsdal i Klassekampen 1 desember 2008. Her drøfter han hvordan Kiss passer inn i «kapitalismens klassehierarkier og sosiale dominansrelasjoner». Han påpeker at Gene og Paul tydelig utstråler henholdsvis fars- og morsrollen i bandet, og via vår kjernefamilieorienterte kultur fant ungdom over hele verden gjenkjennbare karaktertrekk ved Kiss. Etterlatt inntrykk av Tommy og Eric seansen i Stavanger var at Kiss anno 2013 fungerer fordi ingen ufordrer Gene og Pauls karismatiske lederskap.

Så, et tydelig hierarki og karismatiske frontfigurer som de andre medlemmene av bandet forholder seg til virker å være organisasjonsmodellen for et rockeband. Av alle de bandene jeg skrev om innledningsvis er det historisk interessant å minne om organisasjonen The Beatles: The Quarrymen var bandet John Lennon startet på vårparten i 1957. John var den ubestridte lederen. Når Paul McCartney i juli samme år fikk være med, var det fordi John hadde nytte av en gitarist som faktisk kunne grepene til sangene de spilte. Dette oppveiet for bekymringen John og resten av The Quarrymen hadde for at den kjekke Paul skulle utkonkurrere dem overfor kvinnelig fans. Paul og John formet et kreativt partnerskap som verden ikke har sett maken til, men som samtidig var bygget på en forutsetning av at John var sjefen og alfahannen.

lennon-mccartney

Paul innså nok tidlig at han ikke var det samme naturtalentet som John, men arbeidet desto hardere med å utvikle seg. I 1966 og 1967 var det plutselig Paul som hadde initiativet innad i bandet og som sammen med produsent George Martin skrev musikkhistorie med Sgt Pepper albumet.

I boken «You Never Give Me Your Money», skriver musikkjournalist Peter Doggett detaljert om denne perioden i Beatleshistorien. I et organisasjonsperspektiv er det interessant at på det tidspunkt for ledelses- og kreativitetshierearkiet i The Beatles blir endret på, så begynner dødsspiralen for organisasjonen. Hvordan virket dette hierarkiet i praksis? I følge Doggett var Paul McCartney en gåtefull person: Ekstremt talentfull, en kontrollfreak, som nærmest var besatt av en arbeidsdisiplin som var typisk for den britiske arbeiderklassen i etterkrigstiden. Pauls kreativitet kom gjennom disiplinert arbeid og han blomstret når John gav han anerkjennelse. Så når John Lennon opplever at Paul blir den nye lederen gjennom sin store arbeidsdisiplin går han kanskje sur, og bestemmer seg for å sabotere samarbeidet? En sabotasje av organisasjonens kreative prosess, fra dets karismatiske leder, var svært trøblete. I 1987 reflekterer Paul over Johns posisjon i bandet:

Paul-sitat

Det Paul McCartney her forteller om, er en organisasjon med en symbolsk ledelse som ligger langt fra idéen om den flate og inkluderenede organisasjonen. Det samme kan sies om The Eagles hvor Glenn Frey og Don Henley i en nylig utgitt dokumentar tar fullstendig avstand fra det marxistiske grunnprinsipp om at man skal yte etter evne og få etter behov.

Det samme gjelder med The Rolling Stones hvor Mick og Keith tok makten. For ikke å snakke om det gjennomfraksjonerte Aerosmith hvor The Toxic Twins praktiserer et semi-diktatur.

Betyr dette at organisasjoner bør organisere seg etter modell av rockeband, når det er tydelig at tydelige hierarkier og en ubestridt karismatisk ledelse er det som får slike organisasjoner til å fungere?

Ikke overraskende var det Apple-gründer Steve Jobs som forstod den egentlige sammenligningen med rockeband når han modellerte sin ledergruppe etter inspirasjon fra The Beatles. I et intervju med 60-minutes i 2006 påpeker Jobs at The Beatles: “…kept each other’s negative tendencies in check; they balanced each other.” Her er det ingen referanser til det egalitære paradiset som noen trendforskere legger til grunn. Snarere påpeker Jobs at The Beatles var en kvartett med store egoer som greide å holde sammen i ti år. På grunn av den kreative dynamikken, rivaliseringen og sjalusien greide de å lage musikk som vil leve med oss i all evighet. I en mindre skala er det også slik med Kiss.

Rockeband og gründerbedrifter har kanskje det til felles at de tiltrekkes av mennesker med høy selvtillit som bruker sterke og uttrykksfulle kommunikasjonsformer når de iscenesetter seg selv. Når det tross alt er slike mennesker som beveger verden bør vi ha en større aksept for organisasjonsmodeller som bygges omkring disse, og ikke tro at det er likhetsidealet som bygger kreative organisasjoner.

[hs_action id=”7192″]
[hs_action id=”6849″]

Share This