Andy WarholI 1966 forsøkte den verdenskjente billedkunstneren Andy Warhol seg som rockemusiker – totalt mislykket. Warhol ønsket å inkorporerer musikken i sin kunstneriske virksomhet, både fordi det var en ny måte å bli rik og berømt på og fordi han, i tidens ånd, kunne utvikle flere uttrykk samtidig. Han lette etter et sterkt lydbilde, og testet både The Byrds og Donovan, men følte at de ikke passet inn i hans billedverden.

Det var faktisk tilfeldigheter som førte til at han møtte The Velvet Underground, selv om de hadde vanket i det samme kunstnermiljøet i New York. En av de mange som også var fascinert av dette nye kunstmiljøet, og da helt spesielt Warhols atelier The Factory, var den tyske fotomodellen Nico. Warhol elsket stemmen hennes, og uttalte at den lød som en IBM-computer med Greta Garbo aksent.

Nico and JaggerHun passet perfekt, sammen med bandet, inn i Warhols planer om å skape et totalt multimedialt show. Lydstyrken, de avantgardistiske klangflatene, den rå og upolerte formen og tekstene, som mante frem skremmebilder av storbyen med alle sine skyggesider – prostitusjon, selvmord, stoffmisbruk, kriminalitet og pervertert seksualitet – passet perfekt til Warhols dramatiske og ukonvensjonelle bilder.

Multimedieshowet – ”Exploding Plastic Inevitable” ble da også en suksess i det tøffe sosialrealistiske New York miljøet. Suksessen var imidlertid svært lokal, for dette miljøet sto i sterk kontrast til det øvrige USA – ikke minst vestkystens drømmende og optimistiske blomsterbarn.

 

 

The Velvet UndergroundThe Velvet Underground allierte seg med Warhol først og fremst fordi de håpet på at samarbeidet ville bidra til et gjennombrudd for bandet. Men suksessen uteble, og bandet forregnet seg da de satset alt på Warhols berømte navn og bananillustrasjon. Tiden var ikke moden for gruppens musikk.

Coveret derimot , som var i tråd med Warhols strategi om å overskride grensene mellom kunst og kommersialisme, bidro sterkt til å gjøre ham kjent, og ble derfor en stor suksess både i kunstnerisk og i kommersiell forstand.

Rockemusikken var i utgangspunktet et ungdomskulturelt opprør og et angrep på 50-tallets amerikanske konforme middelklasse-hysteri. Først og fremst en kulturell skandale , som for lengst er blitt innlemmet, akseptert og integrert som en svært viktig del av dagens kulturelle institusjon.

Jack Kerouac on the Beat GenerationI starten ble Rock møtt med angst, forakt og et kulturelt hovmod fra ”The Establishment ” – datidens tradisjonelle og hierarkisk definerte kulturelite. Egentlig kom rockemusikken i klemme i det kulturelle system.

I USA fikk 50- tallets intellektuelle opprørere anført av forfatterne i ”The Beat generation” stadig større kulturell betydning. Allen Ginsbergs HOW (1956) William S. Burroughs NAKED LUNCH (1959) og Jack Kerouacs ON THE ROAD (1957) ble toneangivende viktig litteratur for den nye generasjonen.

Paul Jackson PollockDen unge utilpassete hipsteren, eksistensialisten, beatniken eller zen-buddhisten følte seg imidlertid mer i slekt med avantgardejazzen, Jackson Pollocks action painting og Willem de Koonings abstrakte ekspresjonisme enn med Elvis og Chuck Berry. I starten ble Rock sett på som for enkel og overfladisk av de intellektuelle, og for sort og for seksuelt ladet til å kunne bli kommersielt akseptert av massepublikummet.

Rockmusikken endret seg raskt utover 50 og 60- tallet. Med Elvis Presley i hæren, Chuck Berry i fengsel, Jerry Lee Lewis i moralsk unåde, med Buddy Hollys og Ritchie Valens død og Little Richard i religiøs krise mistet pionerene mye kraft og energi.

Etter perioder preget av platte coverversjoner og hvit middelklassepop gjør imidlertid den svarte musikken seg mer gjeldende. En av hovedgrunnene til dette er utviklingen i den nye suksessrike britiske musikkscenen som gir både rocke-pionerene og blues og soulmusikken et kraftig kommersielt løft og fornyet aktualitet.

Men det er først godt ut på 60-tallet at rockemusikken blir intellektuelt moden – både musikalsk, litterært, politisk og eksperimentelt. Rocken blir design og kunstbevisst. Den utvikles nå raskt i mange stilretninger og gir derfor grobunn for en mye større, men også mer finsegmentert, kommersialisme enn tidligere – på mange ulike plan.

Platecovernes utforming og design blir veldig viktige i utviklingen av rockemusikkens mangfoldige forgreninger. Nå er det ikke bare musikken alene som er viktig , men hele den mytiske, kunstneriske og formmessige regien rundt artist og gruppe. Dette er det platecoveret som er hovedformidleren av. Her får lytterne alle de viktige signalene om sjanger og form- en navigasjonsflate som de kan orientere seg visuelt ut ifra.

Emballasjen skal både beskytte produktet og selge innholdet. Men i motsetning til annen emballasje, enten det dreier seg om shampoflasker eller melkekartonger, blir ikke platecoveret kastet. Tvert i mot. Coveret blir en uadskillelig del av produktet, en del av helhetsopplevelsen.

Emballasje er grafisk design, grafisk design er kommunikasjon, og kommunikasjon består i å fange forbrukernes oppmerksomhet, formidle et budskap og skape en opplevelse. En opplevelse som krever at vi sanser enten ved å føle, se, høre, lukte eller smake. Jo flere sanser som stimuleres desto større blir opplevelsen.

Sansingen igangsetter fantasier og får oss til å kjøpe, ved å formidle eller skape illusjonen om produktets innhold og verdi, og ved å stimulere vår hunger etter dette. Emballasjen fyller oss med begjær, men den skaper også et bilde av hvem vi er, eller hvem vi ønsker å være, i det vi kjøper produktet.

Storm Thorgerson - Tree of Half LifeFor noen år siden kontaktet jeg den britiske designeren og grafikeren Storm Torgerson med tanke på å få ham til Bergen som foredragsholder. Han var svært hyggelig og imøtekommende, og både begeistret og litt overrasket av å få en slik henvendelse. Han var nemlig ikke lenger ”på alles lepper”, for CD-formatet og nye sjangre og uttrykk hadde endret hele hans posisjon og arbeidssituasjon. Det var imidlertid sykdom som satte en stopper for Bergensturen – allerede da. Og 18. april i år døde han – 69 år gammel.

Powell og Torgerson - HipgnosisSammen med kollega Audrey Powell og senere Peter Christopherson dannet han i 1968 kanskje verdens viktigste coverdesignstudio – HIPGNOSIS. De hevet coverdesign opp til helt nye høyder ved å skape sterke og interessante nye billeduttrykk . Etter min mening er arbeidene deres fremdeles noe av det beste som er blitt formgitt i relasjon til musikk.

 

De designet omslag for mange artister, blant annet Paul McCartney, 10cc, Genesis, Led Zeppelin, Yes, ELO, Peter Gabriel, Wings, Strawbs og Status Quo.

Pink Floyd

Men det var nok først og fremst det eksperimentelle og gjennomførte designarbeidet for Pink Floyd som gjorde dem internasjonalt anerkjente.

Pink Floyd - PlatecoverPink Floyd coverne ble utformet med en helt spesiell særegen karakter, atmosfære og ikonisk styrke, enten i et stramt, grafisk uttrykk eller i en ofte surrealistisk, suggestiv visuell komposisjon. Enkelheten i portrettet av en ku, på platen – Atom Heart Mother (1970), trekker linjene tilbake til Andy Warhols – Cow Wallpaper fra 1966, og Thorgersons markante og virkningsfulle design av –The Dark Side of the Moon (1973), blir av mange sett på som kanskje et av de beste platecover som overhodet er blitt skapt.

Hipgnosis var et team, men det var norskættede Torgerson som var den store ideútvikleren. Powell hadde sin styrke i fotografisk produksjon og montasje, og husk at de opererte i en tid før digitale kamera og Photoshop.

På coveret til – Wish you where here (1975) ser vi to dresskledde menn som hilser på hverandre i en tom og filmstudiolignende setting. Den ene mannen står i brann og komposisjonen gir oss sterke assosiajoner til den belgisk maleren og surrealisten René Magritte. Storm la da heller aldri skjul på at han var svært påvirket av Magrittes idéer og billedspråk.

I et band er det som kjent mange roller – også utover det rent musikalske. På lik linje med Mick Jagger i The Rolling Stones, Pete Thownshend i The Who og Bryan Ferry i Roxy Music var det Roger Waters som engasjerte seg sterkest når det gjaldt bandets visuelle uttrykk og design. Han var spesielt engasjert i utformingen av coveret til – Animals (1977) hvor han ønsket å bruke et bilde av kraftverket – The Battersea Power Station i London som sentralt element.

Selve fotoseansen, hvor man hadde fått laget en stor heliumballong formet som en gris, ble svært dramatisk. Grisen skulle sveve over den monumentale urbane og industrielle Art Deco bygningen, men ballongen løsnet og forårsaket betydelige problemer for flyavviklingen ved Heathrow. Først etter flere forsøk ble prosjektet gjennomført. Problemene til tross – resultatet ble glimrende.

 

 

 

 

[hs_action id=”6674″]

[hs_action id=”5033″]

Share This