Det går et spøkelse gjennom næringslivet – et Big Datas spøkelse. Resultatet ser vi gjennom markedsførere og forretningsutviklere som er overbevist om at svaret på fremtidens satsninger ligger i å gjennomanalysere historiske data, og helst koble ulike databaser – eller en menneskelig hjerne.

cluster12

Klikk å lær mer om musikkens innvirkning på hjerneaktiviteten

Innenfor noen områder som medisin og aksjehandel vil algoritmer helt klart være et menneske overlegent. En algoritme trenger ikke å sove, en algoritme kan være følelsesmessig nøytral, og en algoritme rammes ikke av en hangover.

Men når de mest ivrige innenfor big data begynner å snakke om at algoritmer skal kunne entre populærkulturen begynner det å skurre.

synth trommer

I en grundig gjennomgang som Dagens Næringsliv har om temaet i januar 2013, hevdes det at «de mest populære sangene på topp 40-listen vil i fremtiden være skrevet av algoritmer.» Hvordan skal vi tolke dette? I og med at innsamlede data bare kan forklare hva som har skjedd, vil et tilbakeskuende blikk kunne gi oss en prototype på hva som har vært populært opp til det gitte tidspunktet.

PastedGraphic-3

En algoritme vil kunne produsere band som The Monkees, hair-rock band som Poison, og en jente-variant av boyband som Spice Girls. Alle disse fanger opp historien, og lager fabrikkversjoner av en genre som holder lytterne fast til en radiokanal.

Svakheten i styrken til algoritmerocken er imidlertid at den aldri vil kunne forutse bruddene som kreative, ultra-visjonære, og rebelske musikkinnovatører står bak. Gode eksempler på slike er Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band av The Beatles, John Wesley Harding av  Bob Dylan, The Velvet Underground & Nico og ikke minst Nevermind av Nirvana.

PastedGraphic-4

Alle disse trendsettende albumene bryter ut av fortiden og drar musikkfeltet flere skritt videre. Når disse skiftene først har skjedd vil algoritmeartistene stå igjen som litt flaue eksempler på hva som var moderne i fjor..

Hvorfor er dette viktig? Matematikeren og filosofen Nicholas Taleb skrev i 2007 bestselgeren The Black Swan. I den poengterer han at historien er dominert av det ekstreme, det ukjente, det usannsynlige. I disse House of Cards-tider kan vi gå enda lenger tilbake i tid, til Machiavelli som i 1513 poengterer at «Change—above all, violent change—is the essence of human history.»

De som til slutt beveger verden er mennesker som forakter det bestående, og jakter endeløst på en måte å få sitt perspektiv og sin genre til å bli det nye.

PastedGraphic-8

I en dokumentar om Lour Reed som ble vist på NRK i forbindelse med hans død, så forteller Reed at «Jeg mislikte skolen, jeg mislikte grupper, jeg mislikte autoriteter. Jeg var som skapt for rock’n roll» Gjennom The Velvet Underground gjorde Reed rocken avantgardistisk. En retning som plateselskapene selv ikke var i stand til å forutse.

Kanskje på samme måte som det amerikanske søsterselskapet til den britiske delen av EMI ikke hadde troen på å lansere The Beatles i USA i 1963?

Synderegisteret til plateselskapene er jo mye fyldigere enn bare å dreie seg om å miste sentrale nye trender.

Kanskje fordi de er så drevet av historiens rammer? MP3 var en teknisk standard de ikke ville forholde seg til, inntil Steve Jobs både tvang og lurte dem til å selge låter og album gjennom iTunes. Som vi vet ble plateselskapene med på dette fordi iTunes bare fungerte på Macintosh, og det var det veldig få som hadde ved begynnelsen av 2000-tallet. Resten av historien kjenner vi.

Læringspoenget må være at big data og mennesker som jobber innen en industristandard blir så låst innen denne at man ikke er istand til å være kreativ.

Det er avvikere som beveger verden. Avvikere som ennå ikke er fanget opp av big datas oversikt over fortiden.

Ikke la fascinasjonen over fortiden gi deg en blindsone for kreative omveltninger.

datamining-dogbert

[hs_action id=”7192″]

Share This