Fordelen med å være «talentløs» er at man finner omveier, lærer seg å lytte på en annen måte, og man bygger seg opp en virkelighetsforståelse som skiller seg fra den gjengse. Man blir rett og slett fort «annerledes».  Tilstrekkelig annerledeshet er verdens mest salgbare vare,

IMG_3478 copy_3

Jeg husker fra min oppvekst i Horten på 50 – 60 tallet at luften var klar, vannet var rent, ozonlaget var rimelig inntakt og folk var stort sett fattige.  Husene var av tre og ofte umalt, og grusveiene holdt fremdeles stand.

Den gangen hadde vi privatliv, skjørtelengden var nedenfor kneet, mor var hjemmeværende og far var kun et trusselbilde i det fjerne.  Melka sto utenfor vinduet til kjøling og arbeiderne, ja, den gang fantes det arbeidere, syklet i mengder hjem fra jobben når fløyta blåste presis klokken 1600.

Barna hadde respekt for foreldrene, foreldrene respektere konge, fedreland og alle mulige autoriteter.   Fjernsynet var kun i Amerika og rundetidene til Hjallis ble samvittighetsfullt notert for bitter sammenligning med svenskene.

Dette er på en måte backdroppet for mitt liv.

“Jeg forbanner Beatles”

Hva er det som avgjør hvilke valg man gjør i livet?  Burde man ikke få utdelt et sertifikat som sa hva en har sjansen til å lykkes med, hvilke talenter du ikke har og hvem du har størst mulighet til å bli lykkelig sammen med?

Av den grunn forbanner jeg ofte det øyeblikket Beatles kom inn i synsfeltet, og på sett og vis avgjorde mitt valg av levevei og mening.

Ofte har jeg lurt på hvorfor inntrykket av denne gruppa virket så sterkt, det ligger som et slags skattekart langt inne i hodet et sted som bare tikker og tikker avsted, år etter år.

Dette livskartet ble selvfølgelig delt ut uten å ta hensyn til talent og muligheter hos mottaker.  Hadde jeg visst om hvilke talenter jeg hadde, burde jeg blitt selger, eller som Jahn Rohde sa; du kan selge kjøleskap til eskimoer…

Moralsk musikalsk

I år er det 60 år siden jeg tok i min første gitar, en enkel sak til 30 kroner med svarte nylonstrenger og en hjemmelaget strengestol kreativt utført med en ispinne (uten isen selvfølgelig).  Kameraten min fikk selvfølgelig en elektrisk Lucky 7, men nok om det.

Gitarmikrofonen var et høreapparat for eldre, og den første låten vi klarte å finne akkordene til (hva nå det var) var Blowing in the wind.  De tiltruet vi oss fra The Woodpeckers som forsto litt mer enn oss.  Men vi var sikkert litt  farligere, vi het The Five Gang, alternativt The Sharks, forresten.

26676_1477131898205_1341751_n

Ettersom årene gikk, forsto jeg litt om senn at jeg egentlig ikke var genetisk disponert for å bli musiker, bare moralsk.

At jeg egentlig sto langt bak i køen når musikktalentene ble utdelt.

I tillegg kom jeg fra Horten, med sin liketil og naive samfunnsstruktur, uten særlig forståelse for at verden bare avogtil var rettferdig inndelt.

Hva gjør man egentlig når drømmen og virkeligheten er såvidt forskjellige?

“Fordelen med å være talentløs”

14234_1246041081079_6716306_nMan øver mer, jævlig mye mer.  Siden 1978 har jeg regnet ut at jeg har øvd bortimot 35 000 timer.  Det er mye, ca 1400 timer i året.  Enkelte av disse dagene har øvings-regimet vært opp mot 12-14 timer pr dag.

Hadde jeg brukt like mye tid på å studere og praktisere jus eller blitt lobbyist for First House hadde timelønna sikkert vært betraktelig høyere?

Fordelen med å være «talentløs» er at man finner omveier, lærer seg å lytte på en annen måte, og man bygger seg opp en virkelighetsforståelse som skiller seg fra den gjengse. Man blir rett og slett fort «annerledes».

Tilstrekkelig annerledeshet er verdens mest salgbare vare. En av mine viktigste læresetninger har vært: Jeg tar alltid det motsatte standpunktet.  Til irritasjonen for mange, veldig mange.

Men tenk litt på det; virkeligheten har ofte premisser som virker som hamret i stein, ta f. eks. naturvernsaken.

Er ikke grunnen til at Naturnvernforbundet, Haltbrekken, Bellona og alle de andre forstådegpåerne, kan være så skråsikre på at de har rett, er på grunn av en viktig premiss:  at naturen skal bevares for menneskenes skyld.  Spør du dyra på siste reis til McDonalds er det vel sannsynlig at de hadde vært lykkeligere uten oss?

Derfor er talentløshet også et viktig talent, den tvinger fram andre svar og løsninger.  Og når alt kommer til alt, hva er egentlig meningen med livet?

Når man så har levd med en slags følelse av å være riktig person, men på feil hylle gjennom 50 år og sett artister og stjerner komme og gå, at verden har forandret seg fra Hortens enkle kår til dagens komplekse og uhåndterlige kaos, hva blir da igjen som viktig?

En liten, men viktig ting: Kampen mot og med deg selv.

“Kampen mot deg selv”

208784_1024867631881_7186_nUansett hvilken rolle du tar eller får utdelt er det bare kampen med deg selv som gjennom alle livets øyeblikk er viktig.  Etter utallige øvingstimer i verden og på loftet mitt er det en glede vi alle er forunt å ta del i, gleden ved å se at vi har muligheten til å vinne og være sjef i vår egen lille verden av mestring og utvikling.

Dette kaller jeg den “Guddommelige Bedriften”, det lille øyeblikket av sterk og enkel glede over å ha nådd et lite delmål, eller et stor et,- og se at et nytt dukker opp i horisonten.

På tross av at det er mange som har meninger og synspunkter, er det til syvende og sist et som betyr noe for deg: Ditt eget.

Hvis man klarer å fokusere på det faktum at vi fødes, vi lever og så er det over, blir mange av de tilsynelatende livsproblemer rimelig små.  Husk, du har vært fraværende mens forfedrene dine strevet med å få deg klarert, faktisk var det mørkt de 5 milliarder de foregående årene.

 

CTA-innhold-573x241

Share This