“Hvis bedrifter ønsker å forstå sine merkevarer, må de frigjøre dem slik at de begynner å leve sine egne liv utenfor butikkene, at de blir massekulturikoner og kreative uttrykk for individualitet.” 

rock symbol

De fleste bedrifter ledes etter et pyramidemønster med et slags rådgivende demokrati. I praksis betyr det at ledere i viktige posisjoner kan si sin mening, om ikke annet så i hvert fall til hverandre, før administrerende direktør avgjør saken.

Dette systemet er bedre enn stalinisme, siden han ikke hørte på andre i det hele tatt.  Men det er likevel langt igjen til det man kaller bedriftsdemokrati, hvor alle, uansett rang, har hver sin tellende stemme under beslutningsprosesser.

Spørsmålet er hvorfor er det slik at så mange bedrifter som mener det er nødvendig at én person skal ha det siste avgjørende ord?

Svaret er enkelt: Det er fordi man mener at det er mest effektivt slik.

ford

Henry Ford

Henry Ford kjent for å være en banebryter innen bilproduksjon, men han var også kjent for å være en sta diktator som visste akkurat hva han ville.

Slik var også Steve Jobs, og mange andre suksessfulle ledere. De eide bedriftene sine, og kunne stort sett gjøre som de ville. Skjønt, Steve Jobs fikk sparken i 86 fordi han var og oppførte seg som en diktator.

Jeg har lest fagbøker og biografier om ledelse og ledere, og jeg har lest biografier om rocke-stjerner. Det som slår meg er følgende:

I fagbøker om hvordan man blir en god leder heter det gjerne at gode ledere lytter til, og godtar kritikk. De er demokratiske. Når det går bra roser de alle. De sprer trygghet og ro, og de henviser aldri til at det er ”jeg som er sjefen” når det er uenigheter og konflikter.

Steve Jobs

Med rockestjerner er det gjerne omvendt: De er reagerer aggressivt eller overhører kritikk, eller de avviser den. De tar æren for suksess.  De er likegyldig til andres meninger, og de henviser ofte til at det er ”jeg som er sjefen”. Altså stikk motsatt læreboken.

Hvis jeg skal være ærlig, og det skal man jo, forstår jeg dem.

Som rektor på en høyskole blir jeg stadig minnet om at demokrati kan være slitsomt og tappe en for energi.

Hvorfor kan ikke medarbeidere bare si ja og være enig, tenker jeg ofte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang alene har tatt en beslutning som gjaldt skolen, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt nedstemt av et flertall.

Jeg biter meg stadig i underleppen når jeg er uenig med stiftelsens administrerende direktør, eller styret for den saks skyld, og ønsker noen ganger at jeg hadde uinnskrenket makt til å kunne tvinge min vilje igjennom i kollegiet og i ledergruppen, helst på en slik måte at de andre føler seg hensatt til den gang smokken var den viktigste saken i livet deres.

Når jeg ikke får det akkurat slik jeg vil, tenker jeg: Har jeg dårlige lederevner? Er jeg dårlig på kommunikasjon?

john lennon

John Lennon

Det er når slike tanker dukker opp jeg tenker på John Lennons lederskap i The Beatles’ første og andre periode. Han var den ubestridte lederen. Sjefen. Bølle. Guruen. Og The Beatles var gjengen hans. Undersåttene.

Dette ser vi ikke minst i de mange av intervjuene som ligger ute på YouTube. Rutiner kjedet John Lennon, nye inntrykk var det som ga livet hans mening. Han hadde tilbøyelighet til irritasjon, utålmodighet og sinne. Akkurat som folk flest, selv om de ikke viser det, tenker jeg.

Men så er det slik at jeg har lest at mange ledere var som John Lennon. For eksempel Henry Ford, Steve Jobs, eller for den saks skyls Kjell Inge Røkke, John Fredriksen og Eyvind Hellstrøm. Autoritære typer med stor suksess. Folk som virkelig er noe, og betyr noe i samfunnet.  Og jeg har lest at Gro Harlem Brundtland kunne være slik.

images

Paul McCartney

Men tilbake til John Lennon og The Beatles. John Lennons makker, Paul McCartney, var en helt annen type enn John Lennon. Paul var den flinke, snusfornuftige, realistiske, systematiske og ordentlige ”sangvinikeren” som så lyst på livet (i hvert fall i de første TV-intervjuene), og han elsket å få skryt av John. At han i tillegg var hardtarbeidende og usedvanlig kreativ og begavet, gjorde at han ”sakte-men-sikkert” overtok styringen av verdens beste band.

Slik jeg ser det, inntok Paul lederrollen i The Beatles da Revolver-albumet ble sluppet i august 1966 (sommeren undertegnede ble 11).

George Martin hadde lagt merke til hans lederegenskaper under arbeidet med platen, og forholdt seg mer og mer til ham og mindre og mindre til John. Men John var fremdeles sjefen, enn så lenge.

4

George Harrison

Etter sigende ble John Lennon og Paul McCartney ikke enige om hvem av deres sanger som skulle åpne albumet, så de bestemte like godt at første låt skulle være George Harrisons ”Taxman”. Da  John Lennon (som var tettere på George enn Paul) ringte til George og fortalte ham nyheten, ble George så paralysert at han ikke fikk frem et ord. I senere intervjuer har han sagt at det var det stolteste øyeblikket hans i Beatles-tiden.

George Harrison var på sin side den melankolske, mystiske og beskjedne gutten som i sin barn- og ungdom satt bakerst i klasserommet og tegnet gitarer, fullstendig utilnærmelig og likegyldig til lærerens undervisning. ”Gud vet hvordan jeg overhodet ble til noe. Jeg var ikke en gang smart nok til å skjønne at jeg burde bytte ut tredjestrengen med en annenstreng” , sier han i den store antologien.

Aldersforskjellen mellom George og de andre Beatles-gutta var Georges store kompleks. Husk på at han var 14 år da han i 1957 for første gang ble introdusert for sjefen selv, John Lennon, som var 17. Men han kommer mer og mer utover i Beatles-perioden, og da Beatles ble oppløst var han ikke mer beskjeden enn at han utga verdens andre trippelalbum, proppfull av musikk som han var.

Men hierarkiet i Beatles var så sementert at han ikke våget å utfordre John og Paul.

ringo

Ringo Starr

Og så er det Ringo Starr, da.  Den morsomme, stødige, lojale, sindige og forsiktige Ringo som bare gikk fem år på skole, men kom til Beatles i 62 fordi han på tommer var stødig som en revisor, og kreativ som Picasso. Men han ble aldri mer enn nummer fire i bandet. Skjønt, vi snakker her om verdens beste band.

Det som utviklet The Beatles til 60-tallets, for ikke å si det 20. århundres aller sterkeste merkevare, var rivaliseringen mellom John Lennon og Paul McCartney.

Unge mennesker definerte seg selv gjennom bandet, og Beatles var et uttrykk for symbolske skiller mellom generasjonskulturer. Kort sagt: Beatles ble raskt en merkevare som ga ungdom en symbolsk markør, en identitet.

Som band, og særlig under John Lennons ledelse, fikk Beatles større innflytelse på ungdomskulturen og massekulturen enn samtidige forfattere, statsledere og idrettsstjerner til sammen.

“Så hvis bedrifter ønsker å forstå sine merkevarer, må de frigjøre dem slik at de begynner å leve sine egne liv utenfor butikkene, at de blir massekulturikoner og kreative uttrykk for individualitet, men i dette perspektivet er det ikke plass til mer enn to eller tre supermerkevarer i hver kategori.”

GKenning

George Kenning

Det er blitt sagt at ingen enkeltperson har inspirert norsk næringslivs ledere mer enn George Kenning, og for det fikk han St. Olavs Orden i 1978. Derfor kan denne tildelingen umulig ha relevans for generasjonskulturen som var ungdom år på 60-tallet og Beatles regjerte.

Kjernen i Kennings ledelsesfilosofi er fullstendig motsatt lederskap i rock’n roll-kulturen.

• Faglig dyktighet er ingen lederkvalitet, sa Kennings.

• Generelle prinsipper om ledelse kan brukes i en hvilken som helst virksomhet, sa Kennings.

• Personlige forhold må ikke hindre en leder i å ta objektive beslutninger, sa Kennings.

• Lederen må opprettholde en veldefinert organisasjon med klar arbeidsdeling, sa Kennings.

• Lederen må vise full lojalitet overfor organisasjonen, sa Kennings.

Vel?!, hva synes du?! Han sa også 26 ting til som jeg synes vi skal hopper over  her.

Jeg vil heller snakke litt om lederprinsippene til Steve Jobs. Han var født i 1955, som meg, og kulturligvis var han utsatt for den samme massekulturelle påvirkningen som meg.

dylan

Bob Dylan

Jobs var ekstremt påvirket av Bob Dylan og John Lennon.

Jobs var heller ikke så ulik Lennon når det gjaldt karaktertrekk. Jobs har, som for eksempel Røkke, Fredriksen og Hellstrøm, uten sammenligning for øvrig, sannsynligvis aldri hørt lederguruen Kennings.

Da 40-tallets glade handelshøyskolegutter på 60-tallet (og noen jenter) hadde begynt på handelshøyskoler og leste Kenning og lyttet til Glen Miller og Co, handlet Steve Jobs liv om Dylan og Lennon.

røkke

Kjell Inge Røkke

Det som kjennetegner Røkke, Fredriksen og Hellstrøm, er det samme som kjennetegner John Lennon, og fra 1966 Paul McCartney. De er ekstremt fokuserte, autoritære og skaper ofte konflikter rundt seg, som Steve Jobs.

En historie som fortelles om Steve Jobs, var at da han i et møte med produktutviklerne ble konfrontert med en ingeniørs firefeltstabell, hvor det på den ene siden sto ”profesjonell” og ”konsument” og på den andre siden sto ”PC” og ”bærbar”, svarte Jobs: ”Vi lager fire glitrende maskiner, én for hver av rutene. Resten kutter vi.”

Gjør det enkelt, sa Steve Jobs.

Han var beryktet for å stille spørsmålet ”Hvorfor skal det være med?”. I arbeidet med den første iPhonen stilte han stadig spørsmålet: ”Hva skal vi med en av/på-knapp?” Videre var han berømt for å ha sagt: ”Det enkle er alltid det mest sofistikerte.”

hellstrøm

Eyvind Hellstrøm

Med dette mente han at det var umulig å gjøre ting ukomplisert hvis man ikke visste hundre prosent hva man holdt på med. Medarbeidere som holdt på med ting som Jobs ikke skjønte, ble hudflettet.

Jobs hadde også (som Lennon og Dylan) ekstrem fokus på finurlige detaljer. Hans største frykt var at produktene Apple laget skulle fungere dårlig. Dette førte til at han ble ubehagelig opptatt av detaljer. Medarbeidere kunne bli oppringt midt på natten for å bli konfrontert med en teknisk eller designmessing detalj. Dette førte ofte til krangler med medarbeiderne. Lederen ville ha sin vilje gjennomført.

fredriksen

John Fredriksen

Produkt før marked. Flere av historiene  som fortelles om Steve Jobs handler om han aversjon mot markedsundersøkelser og fokusgrupper (også Henry Ford mislikte sterkt slike undersøkelser).  ”Folk aner ikke hva de trenger før vi har vist dem det,” var refrenget hos Steve Jobs da han ble konfrontert med markedsundersøkelser som viste noe annet enn han mente.

Dette fikk han også fullstendig rett i, både med iPod, iPhone og iPad. Steve Jobs unnlot aldri å påpeke hvordan de som sparket ham fra Apple i 1986, og der etter kjørte selskapet på konkursens rand, var mer opptatt av marked og inntjening, enn av det viktigste: at markedet og pengene kommer kun som en konsekvens av ekstraordinære kvalitetsprodukter.

For øvrig helt i tråd med hva John Lennon og Bob Dylan har sagt i diverse intervjuer.

Virkeligheten er ikke fasttømret. Jobs var ikke bare berømt, han var også beryktet for å være totalt uinteressert i om noe var mulig å gjennomføre eller ikke. Han stilte sine medarbeidere overfor  håpløse oppgaver.

Et eksempel er da han krevde av sine ingeniører at de skulle kutte tiden det tok å starte Mac’en med 10 sekunder. Alle sa det var umulig. Jobs svarte at de som sa det var umulig høyst sannsynlig var uten jobb om de ikke klarte det på to måneder. Innen tidsfristen hadde ingeniørene klart å redusere starttiden med 28 sekunder.

Historien minner for øvrig mye om den sekvensielle  innspillingen av “Strawberry Fields Forever,” fra første gang John Lennon spilte den for George Martin til den endelige versjonen. Det tok et par tre måneder. Hør denne:

.

CTA-innhold-573x241

Share This